Intervju med historiker, Johanne Bergkvist

 

Brev er en interessant kilde. Noen har kanskje en samling med personlige brev? Det kan være en fin historisk kilde. Det finnes også brevsamlinger fra mer kjente personer, blant annet i offentlige arkiver.

Foto: Oslo byarkiv. Brev er en interessant kilde. Noen har kanskje en samling med personlige brev? Det kan være en fin historisk kilde. Det finnes også brevsamlinger fra mer kjente personer, blant annet i offentlige arkiver.

 

De fleste bruker i dag gjerne Google, Wikipedia eller nettbaserte leksikon for å finne informasjon om et emne. Slike kilder kan gi mye nyttig informasjon, men det er også mange andre kilder å ta i bruk når man skal fordype seg i historien. Det er viktig å vite at kilder er skrevet med en hensikt, og de vil også gi et begrenset bilde av virkeligheten. Ofte er det gjerne de spesielle sakene som nevnes, hva kan det ha å si for inntrykket man kan få?
 
Vi har snakket med historiker Johanne Bergkvist på Byarkivet i Oslo. Hun gir noen gode tips om tilgjengelige kilder og hva vi må tenke på når vi arbeider med kilder.

 

Hvor kan vi finne eksempler på kildearbeid?
Vi møter historiske fremstillinger i alle sammenhenger. Enten det er romantiske melodramaer som Titanic, dokumentarer, kildearbeid på skolen eller om man leser dagens avis, så er det fortellinger som er basert på kilder. De historiske fortellingene er basert på at noen har sett på kildene og satt dem sammen. Det er det er veldig viktig å være bevisst på.
 

Hvor kan man finne kildene?
I arkivene finnes det en rekke kilder som kan brukes til å finne ut mer om fortida, og det meste du finner der er tilgjengelig for alle. Det er anledning til å komme og lese gamle brev, og gamle folketellinger er viktige kilder for bl.a. historikere og slektsgranskere. De er lister over innbyggerne i Norge på et bestemt tidspunkt. Folketellingene kan gi informasjon om hvem som bodde på en gård, hvem som var hvem (husfar, tjenestejente, dreng, barn osv.), hvor gamle disse var, hvor de var født og om de var gift eller ikke. På den måten kan du få mulighet til å lage egne fortellinger. Du trenger ikke begrunne hvorfor du ønsker å se de fleste kildene, og det mener jeg er et viktig demokratisk prinsipp, sier Johanne.

Foto: Oslo byarkiv

Foto: Oslo byarkiv

For å finne opplysninger må vi stille riktige spørsmål og vite hvordan vi kan finne fram. Det kan være litt komplisert. Mange av kildene er skrevet med håndskrift, noe som kan være tidkrevende å tolke. Mye finnes i dag tilgjengelig på nett. For eksempel kan vi finne mye på Digitalarkivet og på Nasjonalbiblioteket. Avisene gir oss faktiske opplysninger om hva som har hendt, samtidig som de også er farget av politikk og hva som rører seg i samtiden. Fra slutten av 1800-tallet er billedmaterialet i avisene rikere, og man kunne nå vise et realistisk bilde av hva som skjedde. Det er ikke bare artiklene som er spennende, men også den kildeverdien som ligger i annonse- og kunngjøringssidene på nett, der en kan søke på stikkord. Slike kilder gir en unik mulighet til å skrive en skoleoppgave basert på noe som ville vært enn kjempejobb for bare få år siden.

 

Er alt som står i ulike kilder sant?

Ofte godtar man det som blir sagt eller skrevet som sant. Men det er viktig å være bevisst på hvilke kilder som ligger til grunn, hvordan de er vurdert, og hvordan de er satt sammen. Du kan selv være historiker og detektiv og sjekke om det som blir presentert, i for eksempel filmen Titanic stemmer, eller om det er basert på myter. Det er viktig å vurdere om det er en førstehåndskilde. Er det en som var der, eller er det en som har hørt noen som fortalte, eventuelt også fortalt videre flere ganger før det ble skrevet det ned. Da vil kilden være mindre troverdig enn om det var en som faktisk var tilstede.
 
Et typisk eksempel på at man ukritisk gjengir det som tidligere er skrevet, er alle de historiske fortellingene som forteller at tukthuset i Christiania, som ble bygget i 1741-1742, i all hovedsak skulle huse romanifolket. Det er en påstand som henger igjen etter Eilert Sundt, men alt kildearbeid viser at det ikke stemmer. Hensikten med tukthuset var ikke å ramme romanifolket spesielt, og de som ble satt der representerte en bred del av befolkningen. Men tukthuset rammet romanifolket hardt som gruppe. Det er likevel litt skummelt at udokumenterte påstander fra litteratur lever videre slik.
Vi tar ofte ting for gitt, og det som er skrevet blir veldig fort sant.

 

Er førstehåndskilder mer troverdig enn andrehåndskilder?
Det er jo ikke slik at alle minner er sanne. Folk har en hensikt med det de forteller. Hvorfor forteller de det sånn? Er det fordi de ønsker å framstille seg selv i et godt lys, eller er det fordi de husker det sånn? Det betyr at ikke alt behøver å være sant selv om det er en førstehåndskilde, men som oftest vil den være nærmere sannheten enn en kilde som er basert på andres fortelling.

Foto: Oslo byarkiv. Det er et spennende, men tidkrevende arbeid.

Arkivet etter Fattigvesenet i Oslo er på Unescos liste over norsk verneverdig dokumentarv. Her finnes unik samfunnsdokumentasjon med omkring 200 000 personforhør fra årene 1878–1930. Forhørene skulle avklare hvor en person hadde hjemstavn, det vil si hvilken hjemkommune som regningen for fattigstøtten skulle sendes til. For reisende var det ofte staten som tok betalingen fordi de manglet hjemstavn. Deler av arkivet kan leses digitalt

Arkivet etter Fattigvesenet i Oslo er på Unescos liste over norsk verneverdig dokumentarv. Her finnes unik dokumentasjon med omkring 200 000 personforhør fra årene 1878–1930

 

 
 
 
 

Er det andre ting vi må huske på når vi gransker historiske kilder?

Arkiv er samlinger av dokumenter opprettet med en hensikt og i en sammenheng. De gir derfor ikke nøytral informasjon. Vi må se på i hvilken sammenheng den er skapt, hvorfor den er skapt og hvem har skapt den. Vær alltid kritisk til det som står og sjekk med annen informasjon du har.
 
Vi må også huske på at kilder kan ha ulike hensikter. Hensikten med for eksempel Finnemanntallet på 1600- og 1700-tallet hadde til hensikt å kartlegge statens ressurser, mens senere folketellinger har hatt andre motiver. I 1801 var det krigsår, og staten trengte en oversikt over befolkningen. Dette var den første folketellinga og er en unik kilde til oversikt over hele befolkningen i Norge.
 
Rundt midten av 1800-tallet ble det en økende bevissthet om etnisitet, og i 1845 skulle ikke de reisende telle med i folketellinga, men ble ført i et eget register. Samer, kvener og skogfinner ble registrert med sin etnisitet.
De kommunale folketellingene fikk nye oppgaver underveis, alt etter hvilke hensikter myndighetene hadde med tellingene. I 1941 dukket spørsmål om trosretning opp. Hensikten nå var å registrere jødene.

Fram til 1932 skulle barn i skolen straffes med ris og spanskrør. For å unngå for mye vold ble det innført tilsyn med hvem som ble slått og hvorfor. Elevene kunne få straff for ikke å ha sko, de kunne få straff for å skulke, og det gjorde de ofte hvis de ikke hadde sko. Mange måtte bytte på skoene i søskenflokken. Straff for tyveri og løgn fikk de også. Når straffen sto oppført i protokollen, er det lett å tro at det er sant, men det er jo slett ikke sikkert at dette var riktig. Vi vet ikke det, men læreren vet det. Vi må forstå hvem som har skrevet det, og hvorfor de har skrevet det. Er det sant det som eleven er beskyldt for? Er straffen rettferdig? Vi må likevel forstå at registreringen egentlig var en forbedring. Protokollen ble innført for å hindre at lærerne slo for mye. For oss virker det skrekkelig, men historisk sett var nok dette en forbedring.

 

Hvem står bak kildene?

Rettsmateriale gir et veldig interessant bilde av samfunnet og er en unik kilde til å si noe om hva som egentlig skjedde på for eksempel 1600 tallet.

Foto: Arkivverket. Rettsmateriale gir et veldig interessant bilde av samfunnet og er en unik kilde til å si noe om hva som egentlig skjedde på for eksempel 1600 tallet.

Hvem er det som skriver straffeprotokollen, jo det er læreren og rektor. Hvem er det som skriver et manntall, det er myndighetene som er ute etter å telle befolkningen. Brevsamlinger som finnes i arkiver og avisinnlegg, er skrevet av folk som enten har et sterkt engasjement, eller det kan være myndigheter og personer med makt og penger i samfunnet.
I rettsmateriale derimot kan vi lese et bredt utvalg av befolkningens egen stemme. Her presenteres ulike sider av saken. Forhør og vitneforklaringer er overraskende detaljert nedskrevet. Den som blir forhørt, kommer mye til orde. Mye eldre rettsmateriale er søkbart, det er lett å lese og spennende å analysere. Mens et manntall gir en opplisting av personer, navn og stikkord, er rettsmaterialet mer som fortellinger. Det er lett å forelske seg i fortellingen, men vi må huske å være kildekritisk også til dette materialet, selv om det virker veldig troverdig.

 

Er det bare skriftlige kilder som kan fortelle oss noe om historien?

 

Romanifolket/taterne var historisk sett et vandrende folk. De hadde vanligvis faste steder der de slo seg ned for kortere tid. Mange hadde egne hus, men på lengre handelsreiser måtte de finne andre steder å overnatte. De reiste fra bygd til bygd og solgte varer og tilbød håndverktjenester.

Foto: Halden historiske samlinger. Romanifolket/taterne var historisk sett et vandrende folk. De hadde gjerne faste steder der de slo seg ned for kortere tid. Mange hadde egne hus, men på lengre handelsreiser måtte de finne andre steder å overnatte. De reiste fra bygd til bygd og solgte varer og tilbød håndverktjenester.

Kulturminner, som bygninger, gjenstander og steder, kan også rekonstrueres. Ved å kartlegge stedsnavn i lokalmiljøet, vil vi kanskje finne steder der skogfinnene og kvenene/norskfinnene har slått seg ned, eller hvor reisende hadde sine plasser som de ofte kom tilbake til. Vi må til lokalsamfunnet for å finne disse historiene, plassene er gjerne knyttet til minner som minoritetene har. Hver gang jeg går rundt i Hausmannskvartalet og ser snublesteinene, blir jeg minnet om at her bodde jøder frem til andre verdenskrig, de var en del av gata. Det er viktig at historien som stedene og bygningene kan fortelle, blir en del av den felles fortellinga, en del av Norges kulturarv.

 

Hvordan kan vi finne ut noe om kulturen til de nasjonale minoritetene?

Det kan være en fallgruve å tenke at kultur står fast. Det er lett å tro at den kulturen minoriteten har i dag, eller den de hadde for hundre år siden, er den de alltid har hatt, og at den burde vært den samme i dag. Hvis vi ser på de historiske kildene og kulturminnene, ser vi at det levde livet var mye mer komplekst, og mye mer dynamisk. Ved å formidle historien om hvordan de levde, når de levde der, på den bestemte plassen, kan man finne historier knyttet til spesielt dette stedet. Senere kan man finne historier knyttet til en annen plass, og slik blir det rom for flere fortellinger.

 

Hva må man særlig være bevisst på i forhold til minoriteter i arkivene?

Nedvurdering og negativ omtale går ofte igjen, dette er det viktig å være bevisst på. Det ligger på en måte flere lag i det. Vi kan finne personer og plassere dem i det livet de levde. Men man kan også se på spenninger og konflikter mellom f.eks. finner og nordmenn, og også analysere om de nasjonale minoritetene blir annerledes vurdert enn de som ikke regnes som «fremmede». Det er i tillegg viktig å huske at betegnelser på folkegrupper kan forveksles, som f.eks. rom og romani, og slik kan vi kan få feilaktige tolkninger.
 
Selv om det er en del etiske problemstillinger knyttet til kildene som ble brukt for å registrere minoriteter, kan vi i dag ha glede av disse kildene, både når det gjelder slektsforskning, sosialhistorie eller kulturhistorie.

 

Finnes det slike registre i dag?

I dag er det ikke lov å registrere på etnisk grunnlag i Norge. For romanifolket/tatere finnes det imidlertid arkiv fra Norsk misjon blant hjemløse med registreringer helt fram til slutten av 1980-tallet. Det var en omfattende registering av hele familier. Hensikten var å få kontroll med en hel befolkningsgruppe. Også i politiet fram til omtrent samme tid fantes det omfattende registrering i det såkalte T- registeret.
 
I fødselsmeldinger til langt opp på 1970-tallet kommer det tydelig frem at en person er rom ved at det står oppført at de er sigøyner, eller at personer har en krysshenvisning til Norsk misjon blant hjemløse eller Statskassen som kan vise at de er romanifolk/tatere. Kommunene hadde ikke like stort fokus på den etniske kartleggingen, men de fortsatte å føre opp disse kategoriene fordi de var opptatt av hvem som skulle betale. Det er skummelt hvordan man godtar kategoriene, godtar registreringen og rapporteringen bare fordi “det er sånn”.