Undervisningsopplegg for ungdomstrinn

Undervisningsopplegg for videregående
  

Hvem er kvenene/norskfinnene

Klokkebilde kvenene norskfinnene
Kvenene/norskfinnene er en minoritet med kvensk/norskfinsk kulturbakgrunn og kvensk og finsk språk. Minoriteten omtaler seg selv som kvener og norskfinner. For å synligjøre at dette er én nasjonal minoritet, vedtok Stortinget i 2011 at gruppen skal omtales som kvener/norskfinner. (Utdrag fra Utdanningsdirektoratet. Våre nasjonale minoriteter 2014.)
  

Kort om kvenene/norskfinnenes bakgrunn

Begynnelsen på de kvenske/norskfinske bosettingene i Norge er ukjent, men fra 1500-tallet er kvener/norskfinner registrert i skriftlige kilder (Niemi, 2010).

Det har vært mye kontakt mellom Norge, Sverige, Finland og Russland i forbindelse med handel og forflytning gjennom århundrene. Deler av områdene ble regnet som fellesområder før grensene ble fastlagt. Folk fra det som i dag er Nord-Finland og Nord-Sverige reiste nordover gjennom sesongvandringer, særlig i forbindelse med fiske. En del slo seg også ned permanent. På 1700- og 1800-tallet ble et stadig flere presset til områdene lengre nord, til Finnmark og Troms. Dette skyltes først og fremst kriger, uår og befolkningsvekst i Finland og Nord-Sverige (http://varangermuseum.no/no/vadso/, u.d.). Det var lenge nær kontakt mellom kvener/norskfinner nord i Norge og nord i Sverige og Finland. Slik kan vi si at det like gjerne handlet om en utveksling mellom områdene, som om migrasjon (Utdanningsdirektoratet, 2014).

Kvenene/norskfinnene bidro sterkt til vekst i næringen i nord, i form av jordbruk og fiske, og også i oppbyggingen av fiskeindustri og gruvedrift. Norske myndigheter hadde lenge en positiv innstilling til kvener/norskfinner. Bosettingen av Nord-Troms og Finnmark var viktig for den dansk-norske kongen i tida før 1814. Store deler av området var lite befolket og til dels uten fast bosetting. Det var en del av den tids statstenkning, at hvis et område ikke var bebodd og tatt i bruk, hadde man ikke krav på det. De dansk-norske myndighetene visste at svenske og finske bønder flyttet nordover i Tornedalen, og at noen også flyttet over vannskillene. Disse fikk tilbudet om å få lettere tilgang til jord og annen hjelp hvis de ble gode danske-norske undersåtter (Lanes, 2014).

Rundt midten av 1800-tallet begynte imidlertid holdningen å snu, blant annet som følge av nasjonalistiske, rasistiske og darwinistiske tankestrømninger. Mange fryktet at det russiske imperiet, som Finland var en del av, ville forsøke å innlemme norske områder i sitt territorium. Dette ga seg flere utslag, som å utvise kvener/norskfinner som manglet formelt norsk statsborgerskap, å sørge for at kun norsktalende nordmenn fikk rett til å eie land i Finnmark, å utelukkende formidle norsk kultur i presse, biblioteker og radio og å sende barna på internatskoler for å lære norsk språk og kultur. (Utdanningsdirektoratet, 2014). En rekke lover og tiltak ble satt i verk:

– Jordsalgsloven av 1902 sa at kun norsktalende nordmenn fikk rett til å eie land i Finnmark
– “Wexelsen-plakaten”. Instruks for bruken av undervisningsspråk og hjelpespråk i opplæringa av samiske og kvenske elever. Siste versjon i 1898 kom fra Kirke- og undervisningsdepartementet og var underskrevet av kirkeminister Vilhelm A. Wexelsen. Den var grunnlaget for språkpolitikken i skolen fram til omlag 1960. For hver ny instruks ble det mer og mer innskjerpet at undervisninga skulle være på norsk. (Samisk skolehistorie, u.d.)

Bosettingsmønsteret utviklet seg på 1700- og 1800-tallet, og flere steder var det rene segregerte bosteder for kvener/norskfinner og nordmenn. Dette bidro på den ene siden til økt avstand mellom folk. På den andre siden ga det muligheter for å bevare språk og kultur (Niemi, Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt, 2010).
  

Språk

Etter en del debatt anerkjente norske myndigheter i 2005 kvensk som eget språk. Kvensk har ligget brakk som skriftspråk i nærmere 100 år og må nå bygges opp med grammatikk, ordbøker og læremidler. Kvensk er nært beslektet med meänkieli, eller tornedalsfinsk, og er også i slekt med finsk, men skiller seg klart fra disse som eget språk. Kvensk preges av utveksling med norsk og har tatt opp i seg en del norske låneord – særlig knyttet til moderne liv og samfunn. Kvensk språk er i en svært utsatt situasjon. I stor grad er det bare den eldste generasjonen kvener som snakker det til daglig. Kvensk overføres ikke lenger fra foreldre til barn, men man ser en økende tendens til at besteforeldre nå gir språket videre til sine barnebarn. Ungdom har igjen fattet interesse for og fått muligheten til å lære seg språket.

Norskfinnene ser finsk som sitt språk, og det fornyes gjennom migrasjon over flere generasjoner. Finsk som andrespråk i skolen startet som en prøveordning i 1990, etter å ha vært valgfag på noen skoler. I 1997 ble det laget en egen læreplan for faget, og året etter fikk elever med kvensk/norskfinsk bakgrunn i Finnmark og Troms lovfestet rett til opplæring etter denne læreplanen i kvensk eller i finsk. Høsten 2013 var det 594 elever som valgte finsk som 2. språk, men det er en stor nedgang siden skoleåret 2001/2002, da det var 1073 elever. Det er fortsatt få læremidler i kvensk, men læremidler er under utvikling (Utdrag fra Utdanningsdirektoratet. Våre nasjonale minoriteter 2014).

For mer informasjon om kvenene/norskfinnene, se
nettsidene til Varanger museum
og
Utdanningsdirektoratets informasjonsmateriell, Våre nasjonale minoriteter. Kvener/norskfinner. 2014


http://varangermuseum.no/no/vadso/. (u.d.).
Lanes, L. (2014, 03 18). http://www.nrk.no/troms/kvener-var-hoyt-verdsatt-i-1814-1.11605163. Hentet fra NRK Troms: nrk.no/troms
Niemi, E. (2010). Kvenene – Nord-Norges finner. En historisk oversikt. I A. B. Lund, & B. B. Moen, Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge.
Samisk skolehistorie. (u.d.). Hentet fra skuvla.info
Utdanningsdirektoratet. (2014). Våre nasjonale minoriteter. Til ansatte i barnehager og skoler. Hentet fra Udir:http://www.udir.no/globalassets/filer/laringsmiljo/nasjonale-minoriteter/nasjonale_minoriteter_udir.pdf