Skriv en artikkel i lokalavisa om norske rom som overlevde Holocaust

 


Historie etter VG3

Samfunn og mennesker i tid

  • vurdere ulike ideologiers betydning for mennesker, politiske bevegelser og statsutviklin
    g på 1900-tallet.
  • gjøre rede for den norske nasjonalstatens politikk overfor urfolk, nasjonale og etniske minoriteter på 1800- og 1900-tallet, og diskutere noen konsekvenser av denne politikken.

Historieforståelse og metoder

  • presentere en historisk person og drøfte hvordan samtidige ideer og samfunnsforhold påvirket denne personens tenkemåter og handlinger

 

 

Du er journalist i en lokalavis og har fått i oppdrag å skrive en artikkel om rom under andre verdenskrig. Din idé er å skrive om rom som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire. Gransk kildene om Milos Karoli og andre i hans familie for å få bakgrunnsstoff til artikkelen. Her vil du også finne bilder som kan være med å illustrere teksten. Teksten skal bygge på historiske kilder, og du må vurdere hva som er det viktigste å formidle i en slik tekst.

 

Foto: Privat

Foto: Privat

16 år gamle Milos Karoli var en av tolv norske rom som overlevde Holocaust. Etter krigen måtte de overlevende gå rettens vei for å få vende tilbake til Norge.
Milos Karoli ble født i Belgia i 1928. Hans foreldre Josef Karoli (f.21.3.1890) og ektefellen Elisabeth Warsha (f.15.3.1895) var ifølge deres norske legitimasjonspapirer begge født i Kristiania. Antakelig tilhørte foreldrene deres gruppen av vlach-rom som kom til Vest-Europa med det som har fått navnet den andre diasporaen. På bakgrunn av dette må man regne Milos og hans foreldre som norske statsborgere (Bergkvist, J. 2010).

 

 

 

Det kongelige riksarkiv i Brüssel, AGR, PdE, 1.234.742 Joseph Karoli

Det kongelige riksarkiv i Brüssel, AGR, PdE, 1.234.742 Joseph Karoli

I 1924 I 1924 hadde tretti til førti rom norske pass, men fra dette året nektet Justisdepartementet å godkjenne passenes gyldighet. I et rundskriv til norske politimestere ga Justisdepartementet i april 1925 klar beskjed om at «Hvis det kommer zigøinere som har norsk pass, hvori det er angitt at de er norske statsborgere, er et slikt pass ugyldig og bør inndras». Som et resultat ble tre familier sendt ut av landet som statsløse i 1926, til tross for at de tidligere hadde fått norske pass (Bergkvist, J 2010).

 

I 1927 ble en ny og strengere Fremmedlov vedtatt. Lovens såkalte sigøynerparagraf skulle få store konsekvenser for norske rom. Her het det nå at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». I forskriftene het det videre at «sigøynere og omstreifere» ikke skulle tillates å passere grensa uten Centralpasskontorets samtykke selv om personene hadde norsk pass godkjent av norsk utenriksstasjon. Loven var gjeldende fra 1927 til 1956 (Bergkvist, J. 2010).

I januar 1934 ble dette følget med norske rom avvist av norske myndigheter på grensen mellom Tyskland og Danmark. De var på vei til Norge, men ble nektet innreise av de danske grensevaktene, fordi det norske Justisdepartementet hadde gitt beskjed om at de ikke var å regne som norske statsborgere. Over halvparten av de avviste var født i Norge og hadde hatt norske legitimasjonspapirer gjennom hele livet. På det belgiske fremmedpolitiets liste over personene i følget er de 68 individene gruppert etter syv familieoverhoder: Kristian Modeste, Karl Modis, Dika Zikali, Czardas Josef, Karl Josef, Oskar Bo Josef og Josef Karoli. De hadde med seg både ektefelle, barn og barnebarn (Brustad, J. 2015).

 

Bilde: Kopi av avistekst fra Berlingske Tidende 22.januar 1934

Bilde: Kopi av avistekst fra Berlingske Tidende 22.januar 1934

 

Danske myndigheter hadde fått beskjed av norske myndigheter om at følget ville bli nektet innreise i Norge, og besluttet derfor å transportere «de uvelkomne gæster» tilbake til Tyskland. Den danske avisa Politiken meldte 24. januar 1934 om hvordan
Sigøjnerne var rasende, og især kvinderne var ophidsede. De ville heller dø end tilbage til Tyskland og gestikulerede så livlig, at overbetjenten fandt det rådeligst at alarmere politimester Bjerre i Gråsten. Overbetjenten meddelte sin politimester, at sigøjnerne var helt vilde.»
Allerede dagen etter ble hele følget transportert til Tyskland. Her ble de straks internert i en arbeidsleir i Altona utenfor Hamburg, hvor de ble satt til monotont og meningsløst arbeid. Leiren i Altona ble nå nazistenes første rene konsentrasjonsleir for sigøynere
(Bergkvist, 2015).

Klok foto Kobenhavn skannet fra Skogaas red Familiefaren Josef Karoli (til høyre), far til Milos Karoli var blant de mange som senere ble drept i Auschwitz.

Klok foto Kobenhavn skannet fra Skogaas red Familiefaren Josef Karoli (til høyre), far til Milos Karoli var blant de mange som senere ble drept i Auschwitz.

 

Det er lørdag den 23. januar 1934. Klokka går mot midnatt og en ny dag skal snart begynne; en dag som skal bring det lille sigøynerfølget ut av Tyskland, opp gjennom Danmark, stadig nærmere Norge. Utenfor togvinduene er det vintermørkt, svart, frossen jord; de bare aner den flimre forbi, av og til skjelner de grder, hus og landsbyer som utydelige skygger, noen som enslige lys i mørket. Om noen timer vil morgenene komme som en strime i øst. Når den nye dagen gryr, vil de være over grensen. (…)

 

I denne natten står mer på spill for dem enn noen i Europa vet om ennå. Med stort og smått er de 68 sigøynere i vognen, alle i oppbrudd fra Belgia som har vært tilholdsstedet deres i flere år. De to familiefedrene, Josef Karoli og Czardas Josef, snakker lavmælt sammen for ikke å vekke dem som sover. Begge har hatt norske pass i mer enn tyve år, men passene er blitt for gamle, for hittil har det ikke vært råd å få verken ambassader eller konsulater til å fornye dem; sigøynere får ikke slippe inn i Norge lenger. Begge er født i Norge og mener at så må de vel være norske statsborgere også. Flere av barna er også født der; Eldste gutten til Czardas Josef er født i Salhus, og de to eldste Karoli-guttene i Fetsund og Tromsø. (…)

 

I Tyskland var Adolf Hitler kommet til makten. De uniformerte troppene hans herjet i gatene, slo ned, brente og forfulgte dde som var mot dem. (…) All denne uroen og usikkerheten sammen med snakket om krig, hadde fått sigøynerflokken til å prøve å komme seg bort mens det ennå var tid. Det eneste landet de kunne dra til var Norge; der hadde de vært før og følt seg noenlunde trygge. Misforståelsen med passene kunne rettes på. Pengene de fikk for hester og vogner rakk til billettene. Ved den tyske grensen fra Belgia hadde det ikke skjedd annet enn at de ble satt i en vogn for seg selv. I grunnen så hadde de ikke så mye i mot det selv heller, for det var lettere å områ seg i en egen vogn.

 

Grensekontrollen skulle skje ved midnattstid i Padborg. På stasjonsområdet ble vognene deres koblet fra, innen toget fortsatte nordover (…) Sigøynerene ante vanskeligheter og fant fram de gamle passene og prøvde å forklare at de var på vei til Norge, men ansiktene utenfor vognene var urokkelige da de ga beskjeden:


Vi har fått beskjed av de norske myndigheter om å avvise dere. Vi kan derfor heller ikke slippe dere inn i Danmark, for vi vil ikke bli hengende med dere. Dere skal derfor tilbake dit dere kom fra med toget i morgen tidlig klokken seks!

 

Teksten er hentet fra boka, En for hverandre (1978 s. 17-19)

 

351 Gypsies also arrive with this transport from the Malines camp. 78 men and 99 boys, who are given the Nos. Z-9050 – Z-9226, and 99 women and 75 girls, who are given Nos. Z-9761 – Z-9934. The transferred Gypsies are Belgian, French, Dutch, German, and Norwegian citizens. Milos Karoli er registrert som Z - 9103 Bilde: Auschwitz chronicle, Walter Laqueur, 1944 January 17, side 571:


Bilde: Auschwitz chronicle, Walter Laqueur, 1944 January 17, side 571:

 

Alle kjenner Holocaust. Men få kjenner Porrajamos, folkemordet mot romfolket under andre verdenskrig. Omfanget av dette folkemordet er fortsatt usikkert, men man regner med at mer enn 500.000 rom mistet livet. Kun tolv av de 68 norske rom som ble avvist ved grensa i 1934 overlevde Holocaust. Totalt ble minst 21 personer tilhørende familien Modis, 19 medlemmer av familien Josef og 17 personer i Karoli-familien deportert til ”Sigøynerleiren” i Auschwitz-Birkenau. De eneste norske rom som overlevde oppholdet i Auschwitz var Jeanne Galut-Modis, Klara Karoli (født Josef) og brødrene Stevo og Milos Karoli. Av de fire kom bare Milos til å vende tilbake til Norge, men først i 1956, da myndighetene avviklet ”sigøynerparagrafen” (Brustad, J. 2015).

 

Side fra innregistreringsprotokollen i Zigeunerlager. På øvre halvdel av listen er flere av mennene i familien Karoli ført inn. Kilde: Museum of Auschwitz-Birkenau BRC 270

Innregistreringsprotokollen i Zigeunerlager. Kilde: Museum of Auschwitz-Birkenau BRC 270

 

15 år gamle Milos Karoli ankom Auschwitz i januar 1944. Han var blitt arrestert sammen med resten av Karolifamilien og Modestfamilien i oktober 1943 etter at SS-sjefen Heinrich Himmler hadde gitt ordre om at alle sigøynere i Belgia, og den tysk-styrte delen av Frankrike skulle interneres. På mindre enn to dager ble 180 belgiske rom og 171 av andre nasjonaliteter og statsløse pågrepet og sendt til den tyske fangeleiren Malines i Belgia. Kun noen måneder senere ble Milos og familien stuet sammen i kvegvogner og transportert til utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau sør i Polen. Her ble fangene plassert i gasskamrene i påvente av å bli kortklipt, kledd nakne og deretter kledd i de karakteristiske blå- og hvitstripete fangedraktene. På draktene ble det sydd en svart trekant: «Den betydde vi var ’asosiale’, fikk vi vite. Hva det skulle bety visste vi ikke» mintes Milos Karoli mange år etter til Peder Skogaas. Alle fikk et fangenummer tatovert på venstre arm. Milos Karoli ble merket for livet som nummer Z 9103, Z for Zigeuner. Nøkterne beregninger viser at opp mot en halv million rom ble drept i nazistenes konsentrasjonsleirer eller ble likvidert i løpet av andre verdenskrig (Bergkvist, J. 2010).

 

Helene Berr – Som var en jødisk fange beskrev rom som ankom fangeleiren på denne måten:

De kom barbent i søla, kvinner i vide, fargesprakende skjørt som feide over gårdsplassen, menn med pannebånd av silke, med barn kledd i filler på ryggen.
Dette var sigøynerne som hadde vært innesperret en
måned bak lås og slå, holdt i age av en maskinpistol, fratatt sine gullringer og fioliner, sendt av gårde sammen med jødene. […]
de dro, enda fattigere enn jødene, uten bagasje, en enda dystrere, mer hutrende og resignert flokk.

Sitert av Laurence Schram i foredraget: The deportation of the Gypsies from the Dossin Barracks during WWII, 26.02.2013, Kazern Dossin.

Bryllupsbilde. Milos og Lisa Foto: Privat

Bryllupsbilde. Milos og Lisa
Foto: Privat

 

Milos hadde overlevd Auswitch og Buchenwald. Polikarp og Ĉugurka hadde vært i andre leire. De som var igjen, måtte starte fra bunnen.

Milos traff sin Lisa og de giftet seg på tradisjonelt vis i Hamburg den 14. august 1950. Når de senere kom til Norge og hadde fått innvilget statsborgerskap, måtte de gifte seg på nytt på «lovlig» vis, siden de norske myndighetene ikke godtok «sigøynervielsen» (Lilleholt og Skogaas, 1978).


Fremmedlovens sigøynerparagraf ble fram til 1956 aktivt brukt for å nekte de overlevende rom med norsk tilknytning å reise tilbake til Norge.

1956
Justisdepartementet ba i februar 1956 landets politimestere om at de fortsatt skulle benytte seg av sigøynerparagrafen ettersom de mente det var grunn til å tro at «enkelte av familiens slektninger og andre omstreifere vil forsøke å komme til Norge for på samme måte […] å få fastslått eventuell tilknytning til landet og norsk statsborgerskap.»

Sigøynerparagrafen ble opphevet av Stortinget fordi «det ikke ansees som riktig å ha bestemmelser i fremmedloven som kan oppfattes som rasediskriminerende» (Ot. prp. Nr. 1. 1956). Men paragrafen ble erstattet med en vagere språkbruk som fortsatt kunne brukes til å diskriminere rom som folkegruppe. Fremmedpolitiet kunne nå avvise en person på grensa om han var «omstreifer eller liknende» (Bergkvist, J. 2010) (Rosvoll, Lien og Brustad. 2015).

Milos Karoli og de to brødrene var fortsatt statsløse, men besluttet å reise til Norge. Den eldste broren Polikarp ble avvist på grensa av politiet. I 1957 fikk Polikarp, som den første av de tre overlevende Karolibrødrene, norsk statsborgerskap etter å ha kunnet dokumentere at både foreldrene og han selv var født i Norge. Men til tross for vedtaket om rett til norsk statsborgerskap, fikk Polikarps to brødre Milos og Ĉugurka avslag og ble transportert ut av landet av Oslo-politiet (Bergkvist, J. 2010).
Milos og Ĉugurka Karoli fikk innvilget norsk statsborgerskap i desember 1959. Milos forteller i boken “En for hverandre” at «en bedre julegave tror jeg ikke vi kunne ha fått» (Lilleholt og Skogaas, 1978).


Fremmedlovens sigøynerparagraf ble fram til 1956 aktivt brukt for å nekte de overlevende rom med norsk tilknytning å reise tilbake til Norge.  Justisdepartementet ba i februar 1956 landets politimestere om at de fortsatt skulle benytte seg av sigøynerparagrafen ettersom de mente det var grunn til å tro at «enkelte av familiens slektninger og andre omstreifere vil forsøke å komme til Norge for på samme måte […] å få fastslått eventuell tilknytning til landet og norsk statsborgerskap.»


Sigøynerparagrafen ble opphevet av Stortinget fordi «det ikke ansees som riktig å ha bestemmelser i fremmedloven som kan oppfattes som rasediskriminerende» (Ot. prp. Nr. 1. 1956). Men paragrafen ble erstattet med en vagere språkbruk som fortsatt kunne brukes til å diskriminere rom som folkegruppe. Fremmedpolitiet kunne nå avvise en person på grensa om han var «omstreifer eller liknende».
Den siste saken om oppholdstillatelse og statsborgerskap for statsløse rom med norsk tilknytning ble avgjort i 1972. (Bergkvist, J. 2010,2)


Den lange kampen for å få tillatelse til å oppholde seg i Norge som norske statsborgere hadde vært en personlig påkjenning for de overlevende fra konsentrasjonsleirene. Av Karoli-familien var det bare tre søsken som kom til Norge.

1955 opprettet tidligere norske konsentrasjonsleirfanger Erstatningsrådet som skulle arbeide for erstatning fra den tyske staten. En avtale mellom Norge og Vest-Tyskland ble vedtatt i 1959 om en kompensasjon på 60 millioner DM, eller om lag 102 millioner norske kroner som skulle fordeles til norske statsborgere som hadde blitt utsatt for nazistenes forfølgelse, og som hadde «lidd skade på sin frihet eller helbred, så vel som til fordel for de etterlate etter personer som er omkommet som følge av disse forfølgelsestiltak.» Avtalen mellom Norge og Vest-Tyskland gjaldt erstatning kun til de som var norske statsborgere under fangeoppholdet. For rom var dette et problem fordi de hadde vært statsløse da de ble internert.

Erstatningssoksmål fra Karolibrodrene. Fangeerstatning til norske sigøynere, Privatarkiv, Oslo byarkiv

Erstatningssoksmål fra Karolibrodrene.
Fangeerstatning til norske sigøynere, Privatarkiv, Oslo byarkiv

På bakgrunnen av denne avtalen søkte Milos Karoli og brødrene om erstatning etter familie som døde i Auschwitz-Birkenau. Det ble en lang prosess, men i desember 1960 fattet Fordelingsstyret vedtak om å utbetale søskenerstatning til de etterlatte i Karolifamilien.

 

Takkebrev fra brødrene Karoli. Fangeerstatning til norske sigøynere, Privatarkiv, Oslo byarkiv

Takkebrev fra brødrene Karoli.
Fangeerstatning til norske sigøynere, Privatarkiv, Oslo byarkiv

Her kan du lese takkebrevet som de tre brødrene Milos, Polikarp og Ĉugurka Karoli ved Leif Nordstrand skrev, straks tilbake til Fordelingsstyret for fangeerstatningen (Bergkvist, J. 2010).

Bilder: Oslo byarkiv.

Milos Karoli Foto: Skogaas Fra boken En for hverandre

Milos Karoli
Foto: Skogaas Fra boken En for hverandre

 

To av Milos Karolis barnebarn forteller her om sin bestefar.
Tekstene er nedskrevet av NAFO etter intervjuer med barnebarna.

 

Al Pacino Jansen forteller

Bestefar var min beste venn og mitt forbilde. Da jeg var liten, lekte han med meg, og han var som en unge! Han var en jeg kunne dele mine hemmeligheter med, og han hørte på meg. Bestefar sa mange kloke ord om hvordan vi skulle leve, og hvordan vi skulle være respektfulle overfor andre. «For å få respekt, må du selv gi respekt,» sa han. Bestefar fortalte mange historier om ting han hadde opplevd, men veldig lite om sine opplevelser i Auschwitz. Da begynte han alltid å gråte.
 
Bestefar var svært omsorgsfull og tenkte mye på oss alle. Han hadde ca. 100 barnebarn, og de gikk inn og ut av huset hans hele tiden. Mange av oss bodde der i flere år. Da jeg forelsket meg i ei jente, var han min store støtte. Mamma og Pappa likte ikke dette, men Bestefar mente at jeg skulle følge hjertet mitt. Han tok seg av å snakke med jentas foreldre og arrangerte også en stor forlovelsesfest.

 Lisa og Milos Karoli med familien på Ekeberg. Fra boken: En for hverandre. Foto: Arnt Sneve

Lisa og Milos Karoli med familien på Ekeberg. Fra boken: En for hverandre. Foto: Arnt Sneve

Han ville ha alle i familien rundt seg. Hver dag var han på telefonen med sønnene sine. Hvis de ikke ringte, ringte han dem, og fikk han ikke kontakt, fikk han noen til å kjøre seg dit. Han var familiens midtpunkt.
 
Bestefar hadde mye sorg i seg. Han hadde opplevd mye vondt i konsentrasjonsleir og sett at både foreldre og søsken ble drept. Det var også tungt å bli nektet bosettelse i Norge, og de fire brødrene som overlevde, bodde i Belgia inntil de fikk oppholdstillatelse i Norge i på slutten av 1950 tallet. Den yngste broren Stevo, orket ikke mer av usikkerheten og forsvant. Ingen visste hvor han var. De andre tre brødrene lette og lette. Ca. 50 år senere, mens jeg bodde hos ham, fikk han en telefon fra noen som hadde klart å oppspore barnebarna til Stevo. Jeg så at tårene til Bestefar rant, så sa han bare: «Hent koffertene og begynn å pakke. Vi skal til USA.»
 
Det ble en fantastisk gjenforening med vår familie i USA. Stevo hadde giftet seg med en amerikansk dame, men hadde lært barna og barnebarna roms tradisjoner, og vi kunne snakke romanes sammen. Dette var stort for Bestefar, han hadde fått visshet om hvordan det var gått med lillebroren. Samtidig var det tungt å innse at mye kunne vært annerledes dersom familien hadde fått komme til Norge da krigen var slutt.
Foto over: Arnt Sneve.  Lisa og Milos Karoli med familien.

 

Natalina Jansen forteller

Bestefar bodde i en såkalt sigøynerbolig i Harbitzalléen på Skøyen i Oslo. Dette var hus som ble bygd spesielt for sigøynere på 80-tallet. Det var flere hus ved siden av hverandre for at flere generasjoner kunne bo sammen. Da var det lettere for storfamilien å holde sammen. For oss er storfamiliens det viktigste vi har.
 
Bestefar var en god mann som brydde seg om alle sine barnebarn. Han var snill og omtenksom, og en vi kunne snakke med. Bestefar fortalte oss vitser fra gamle dager og sang for oss. Det beste han visste, var å synge. Han tok seg alltid tid til oss barnebarna og ville gjerne at vi skulle huske ham for det. Han var den som ville det beste for sine barnebarn.
 
Jeg husker en gang vi barna lekte en kort stund alene i campingvogna. Vi hadde det så moro, og leken var nok ganske vill. Noen dultet borti en krystallvase, og vasen falt i gulvet og knuste. Vi plukket opp bitene så kjapt vi greide og la dem i en pose. En av bitene falt ut av posen og skar opp foten min. Jeg blødde, og jeg gråt, for det gjorde så vondt. Broen min sprang ut for å hente de voksne. Da bestefar kom, tok han av seg skjorta si og forbandt såret med den. Han holdt rundt meg og trøstet meg: “Stakkars, lille venn. Så forferdelig at dette skulle hende, men det skal nok gå bra”.

Kilder

Bergkvist, J. (2010, 2). Norske romer i nazistenes kosentrasjonsleire. Tobias, Tidsskrift for oslohistorie – Oslo byarkiv, ss. 26-36.
Brustad, J. (2015). HL senteret – Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter . Hentet fra dokumentene forteller, de syv familieoverhodene
Natalina Jansen og Al Pacino Jansen (2015). Min bestefar. (NAFO, Intervjuer)
Kåre Lilleholt og Peder Skogaas. (1978). En for hverandre. Sigøynerne Milos Karoli og Frans Josef forteller. Oslo: Gyldendal norsk forlag.
Maria Rossvoll, Lars Lien og Jan Alexander Brustad. (2015). “Å bli dem kvit” Utviklingen av en “sigøynerpolitikk” og utryddelsen av norske rom. Oslo: HL – Senteret.
 

Takk!

Vi vil gjerne takke Al Pacino Jansen; Romani Kultura, Robert Lorentsen; Club Romano, Diemanta Johnsen; Sjuvliano Kerr, Safira Josefson og Natalina Jansen for nyttige innspill til oppleggene. Vi vil særlig takke Natalina Jansen og Al Pacino Jansen for deres fortellinger om bestefaren, Milos Karoli.