Undervisningsopplegg for ungdomstrinn

Undervisningsopplegg for videregående
 

Hvem er romanifolket/taterne

Foto: Glomdalsmuseet. Latjodrom

Foto: Glomdalsmuseet. Latjodrom

Den nasjonale minoriteten romanifolket/tatere ble første gang dokumentert i Norden på 1500-tallet. Minoriteten har blitt omtalt med en rekke ulike navn. Det er ulike syn innad i gruppen om hvorvidt tater eller romanifolk skal brukes. Derfor omtales minoriteten som romanifolket/tatere. Reisende og vandriar er andre betegnelser gruppen bruker. Personer fra romanifolket/taterne som reiste og bodde i båt, kalles kystreisende. Man antar at det er flere tusen personer av romanifolket/taterne i Norge i dag. (Utdrag fra Utdanningsdirektoratet 2014: Våre nasjonale minoriteter)
 

Opprinnelse

Det hersker mange teorier om romanifolkets/taternes opprinnelse. Mens språket forteller om et opphav fra India, forteller ulike sosiale fenomener gjennom 500 hundre år om en mer blandet bakgrunn (Latjo Drom, u.d.) Mye tyder på at romanifolket/tatere har sin opprinnelse fra det som i dag er Indias nordlige del. Dette har man blant annet oppdaget gjennom utførlige språkstudier. Fra 800-tallet og fremover pågikk store folkevandringer mellom øst og vest fra India langs Silkeveien mot den tidens store metropol, Konstantinopel, og videre til Hellas. Forfedrene til romanifolket/taterne spredde seg utover store deler av Europa i en migrasjon kalt Den første vandringen. På 1500-tallet ble romanifolket/taterne for første gang omtalt i Norden (Utdanningsdirektoratet, 2014).
 
Romanifolket/taterne har helt fra de kom til Skandinavia, blitt utsatt for krenkelser. Myndighetene betraktet dem som uønsket i samfunnet. Kongen utstedte i 1536 de første utvisningsordrene, og noen år senere lyste han romanifolket/taterne fredløse (Møystad, 2010).
 

Forfølgelse

I 1589 ga den daværende kongen ordre om at alle såkalte «omstreifere» skulle fanges og deretter henrettes. Mange tiltak ble igangsatt for å holde bygdene fri for romanifolk/tatere. Flere steder ble det satt i gang såkalte fantejakter (ibid). Alle grupper av omstreifere og fattigfolk uten bolig var utsatt for denne forfølgelsen. Dette foregikk som en fast statlig ordning i en hundreårsperiode, men fortsatte i mange lokalsamfunn, enkelte steder helt til begynnelsen på 1900-tallet (T. Bjørgo og I. M. Gjelsvik, 2015: 2).
 
1800-tallet var preget av den framvoksende nasjonalismen der ideer om én nasjon og ett folk var sentralt. Denne politikken gikk særlig ut over urbefolkningen og de nasjonale minoritetene i Norge.
 
Fra 1897 overlot staten arbeidet med å «fornorske» romanifolket/taterne til en privat forening, mest kjent som Norsk misjon blant hjemløse, også kalt Misjonen. Misjonen drev barnehjem, skoler og arbeidskolonier for romanifolket/taterne med et uttalt formål om å utslette romani-/taterkulturen (Møystad, 2010). En del kom i Misjonens “varetekt”, og mange hadde slekt eller venner som ble berørt. Ordningene ble opphevet med virkning fra 1986, men først i 1989 ble bevilgningene til Misjonens arbeid stoppet.

 

Et vandrende folk

Romanifolket/taterne var historisk sett et vandrende folk, og veldig mange reiste. Tidligere var det ofte faste steder der de reisende slo seg ned for kortere tid. Mange hadde egne hus, men på lengre handelsreiser måtte de finne andre steder å overnatte. Mange reiste fra bygd til bygd og solgte varer og tilbød håndverktjenester.
 
Romanifolk/tatere reiste både i innlandet og ved kysten. I kystdistriktene var det noen som benyttet skøyter eller dekksbåter, gjerne bygget om etter familiens behov. For mange var båten både transportmiddel, arbeidsplass og bosted.
 
Romanifolket/tatere som reiste i innlandet brukte gjerne hest og vogn om sommeren og slede på vinteren. Om vinteren var det av og til husly å få på låven, i stallen, i et stabbur eller på loft hos gjestfrie bønder. Om sommeren var det mer vanlig å slå seg ned på sletter, viker og holmer, eller andre steder der det var tilgang på rent vann (Møystad, 2010).
 
Myndighetene ville gjerne ha slutt på reisevirksomheten til romanifolket/taterne. Likevel var det ikke så enkelt å slå seg ned og kjøpe hus for dem som ønsket det. Mange har beretninger om dette, og vi kan også finne informasjon gjennom for eksempel presseoppslag.

 

Språket, romani

Språket til romanifolket/taterne blir kalt romani eller rotipa. Språkforskere mener at det har røtter i gamle indiske språk. Ved at mennesker og språk har forflyttet seg i drøyt 1000 år, har romani stadig endret seg. Romani slik som det snakkes i Norge, har overtatt et mer eller mindre norsk grammatisk system, både når det gjelder ordbøying og syntaks (Theil).
 
Fornorskingspolitikken førte til at en stor del av romanifolket/taterne mistet språket sitt, men for mange er likevel språket en viktig del av identiteten. Romani overlevde dels som et «hemmelig» språk i den forstand at romani først og fremst ble brukt når det var praktisk at ikke «buroene» (personer som ikke var fra romanifolket/tatere) forstod det som ble sagt (Lund & Moen, 2010).
 
Språket beherskes fremdeles av en del av romanifolket/taterne, og det er stor interesse for å revitalisere dette. Arbeidet med å systematisere og normere språket til et skriftspråk har startet, og det er utgitt ordbøker og en bok med fortellinger.

 

Nedsettende betegnelser

Mange navn er benyttet når det har vært snakk om romanifolket/taterne. «Omstreifer», «fusk», «fark» «fant» og «splint» er noen eksempler på nedsettende betegnelser som ble brukt tidligere. Mange av stedene hvor romanifolket/taterne slo seg ned, har på folkemunne fått navn knyttet til disse betegnelsene. Romanifolket/taterne selv oppfattet dette som nedsettende. Noen av disse navnene har etter hvert kommet med på kartet (De båtreisende. Romanifolket som reiste båtveien, u.d.) (Reisendekartet, u.d.).

 

Romanifolket/tatere i dag

I dag har flesteparten av romanifolket/tatere fast bosted og ordinære yrker. Noen ønsker likevel å leve mer tradisjonelt, blant annet gjennom å utøve tradisjonelt håndverk og å videreføre andre kulturelle uttrykksformer som språk og musikk. En del holder på reisetradisjonen og reiser gjerne med familiene sine, særlig sommerstid (Latjo drom).
 
Mange er stolte av å tilhøre romanifolket/tatere, men kan være forsiktige med å vise sin identitet utad. Mange har opplevd at samfunnet rundt har fordommer og negative holdninger, og det finnes en rekke beretninger om trakassering og mobbing. Noen er redde for at økt fokus på romanifolket/taterne skal føre til ny undertrykking. Andre har blant annet engasjert seg i organisasjoner som jobber aktivt og forebyggende for å fremme romanifolket/taternes interesser og holde tradisjonene i hevd (Utdanningsdirektoratet 2014, s. 40).
 
I 1998 ga regjeringen uforbeholden unnskyldning for den behandlingen romanifolket/taterne hadde vært utsatt for. Den norske kirke ga en unnskyldning for kirkens rolle i 2000. I 2015 ba Kirkens sosialtjeneste om unnskyldning for de krenkelser og overgrep som taterne/romanifolket ble utsatt for under foreningen Norsk misjon blant hjemløse.
 

Romanifolket som reiste båtveien. (u.d.). Hentet fra De båtreisende.
Kunnskapsløftet. (2006). Hentet fra Utdanningsdirektoratet
Larsen, A.-M. (1997). Fortellinger og dramaforløp. Cappelen Akademisk.
Latjo Drom. (u.d.).
Lund, A. B., & Moen, B. B. (2010). Taterne i Norge – fra utstøting til inkludering. I A. B. Lund, & B. B. Moen. Trondheim: Tapir akademisk forlag.
Minken, A. (2015). Romanifolk. Hentet fra Store norske leksikon.
Møystad, M. Ø. (2010). Taterne – et reisende folk mot en ny tid. I A. B. Lund, & B. B. Moen, Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Trondheim: Tapir akademisk forlag.
Reisendekartet. (u.d.).
Theil, R. (u.d.). http://old.glomdalsmuseet.no/html/romani/latjo-drom/spraak/spraak.htm. Hentet fra Latjo Drom:
Utdanningsdirektoratet. (2014). Våre nasjonale minoriteter.Til ansatte i barnehager og skoler. Romanifolket/tatere.