Undervisningsopplegg for ungdomstrinn Undervisningsopplegg for videregående

Hvem er skogfinnene?

Foto: NAFO

Foto: NAFO


  

Kort historikk
Skogfinnene kom opprinnelig fra Finland, særlig fra Savolaks-området, der de livnærte seg som svedjebrukere. Mot slutten av 1500-tallet var området overbefolket, det var krig mellom Sverige og Russland og år med hungersnød. Mange så seg derfor om etter nye skogområder for å kunne fortsette med svedjebruk. Finland var den gang en del av Sverige, og hertug Karl (senere kong Karl 9.) i Sverige så muligheten til nye skatteinntekter i Midt-Sverige. Han inviterte svedjekyndige finner og gav dem seks års skattefrihet. En del av migrasjonen fortsatte videre til Österbotten, mens en annen bølge gikk vestover til Sverige.På denne måten fikk hertug Karl etter hvert skatteinntekter av skogsområdene, og stadig flere bosatte seg i grenseskogene mot Norge (Utdanningsdirektoratet, 2014).
  
I 1640-årene kom innvandringen til Norge i gang for alvor. Finnene slo seg i hovedsak ned langs svenskegrensen fra nordre Østfold til Trysil, mens en del etter hvert bosatte seg så langt vest som i Buskerud og Telemark. De fleste som kom, var født i Sverige. I områdene langs grensen, som etter hvert ble kalt Finnskogen, ble det finske befolkningsinnslaget så betydelig, at finsk språk enkelte steder var i bruk helt til midten av 1900-tallet.
  
I Norge bosatte skogfinnene seg først og fremst i skogsområder som var ubebodd av nordmenn, særlig på Finnskogen. I Finnemantallet fra 1686 kan vi se at finner også har bosatt seg i Eidsvollstraktene, Oslomarka, Drammensmarka, Aurskog-Høland, Hurdal, Hadeland, Ringerike, Romerike og øst i Telemark. På slutten av 1700-tallet bosatte skogfinner fra Trysil seg også i Verdal i Nord-Trøndelag (Nesholen, 2011).
  
På Finnskogen finnes det fortsatt mange hundre stedsnavn på skogfinsk. Det kan være både rene skogfinske navn eller i sammensetning med norsk.
  
De første skogfinnene som bosatte seg på Finnskogen ble godt behandlet, men etter relativt kort tid kom svedjebruket i konflikt med andre interesser, først og fremst sagbruksindustrien. I tillegg ble finnenes svedjebruk gjerne sett på som noe mystisk (Kulbrandstad, 2010).
  

Skogfinske tradisjoner
De mest karakteristiske trekkene ved skogfinske tradisjoner er språket, byggeskikken og jordbruksteknikken. Skogfinnenes språk var en gammel savolaksisk dialekt. Byggeskikken skiller seg fra norsk og svensk tradisjon, særlig ved typiske bygninger som røykstue (som var våningshus), rie (tørkehus) og badstue. Til forskjell fra nordmennene brukte skogfinnene røykovn, en ovnstype uten skorstein med meget god varmeutnyttelse. (Minken, 2016). I stedet for å lede røyken og varmen ut gjennom en skorstein, ble røyken værende igjen oppunder taket i rommet og sørget for god varme. Både bolighus, badstuer og såkalte rier for tørking av rugavlingene ble varmet opp på denne måten. Røykovnene ga svært god varmeutnyttelse. I tillegg hadde hver gård røykbadstue for badstubad (Nesholen, 2011).
 
Svedjebruksteknikken dannet grunnlaget for den finske innvandringen til det sørøstlige Norge. Den gikk ut på å felle granskogen, brenne grener og bar og så toårig rug i asken. Svedjerugen kunne gi store avlinger. Men denne teknikken krever store områder, og etter hvert ble svedjebruket uforenlig med interessene til de norske skogeierne, som satset på tømmerfløting og -eksport. Mange av skogfinnene ble tømmerhoggere og skogsarbeidere (Minken, 2016).
  

Magi og mystikk
Skogfinnene har ofte blitt forbundet med magi og mystikk. Skogfinnenes forhold til magi er likevel noe annet enn det vi gjerne forstår med trolldom. De har hatt en natur- og kulturforståelse som har røtter i en østlig sjamantradisjon felles for finsk-ugriske tradisjoner. Den sjamanistiske magien ble utøvet gjennom ritualer, besvergelser og symboler. Skogfinnene brukte magi som et praktisk redskap i hverdagen. Med hjelp av ulike former for magi kunne de helbrede og beskytte, eller gardere seg mot krefter som kunne ramme negativt (Kulbrandstad, 2010).
  
Det fins mange ulike symboler skåret inn i vegger, vinduer og dører: Pentagram, håndomriss og ulike kors er vanlige. Symbolene ble skåret inn som beskyttelse og ble gjerne plassert på verdifulle bygninger og steder, som for eksempel låve, stabbur og stall (Nesholen, 2011).
  

Skogfinnene i dag
Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommerne etter finner som utvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene. Politikken i Norge og den sterke fornorskingsprosessen påvirket også skogfinnene, og som følge av det, er blant annet språket så å si borte. Ingen snakker lenger skogfinsk, selv om noen enkeltord og ganske mange stedsnavn er bevart. Siden 1970-årene har det vært en økende interesse for skogfinske tradisjoner, som økt interesse for undervisning i finsk, bruk av finske døpenavn og skilting med finske stedsnavn (Utdanningsdirektoratet, 2014).
  
Norsk Skogfinsk Museum står sentralt i arbeidet med å ivareta skogfinske tradisjoner. Hver sommer arrangeres Finnskogdagene på Grue Finnskog, der Finnskogen for en kort periode proklameres som «selvstendig» republikk.
  
  


Kulbrandstad, L. A. (2010). Hva vil det si å være skogfinne i dag? I A. B. Moen, Nasjonale minoriteter i det flerkulturelle Norge. Tapir.
Minken, A. (2016, januar 5.). Hentet fra Store norske leksikon: snl.no
Nesholen, B. (2011). Magiske symboler i skogfinsk kultur. I M. B. Suzanne Palmquist, En levande Finnskog – vårt felles ansvar. Sluttrapport.
Utdanningsdirektoratet. (2014). Våre nasjonale minoriteter. Til ansatte i barnehager og skoler. Hentet fra http://www.udir.no/globalassets/filer/laringsmiljo/nasjonale-minoriteter/nasjonale_minoriteter_udir.pdf